Ankomst Paros. To store ferger kom inn samtidig. Det kjennes som om alle skal av her. Bare en følelse.
Koffertene ligger stablet midt på bildekket, akkurat der vi forlot dem. Man må ha tillit til at manglende system også er en form for system.
Flokken haster av. Utenfor står det motorsykler og biler som vil på. Nå.
Ledige rom fallbys. Hotellene vifter med navneplakater. Noen med hotellets navn, andre med passasjerenes.
Det er en form for rundkjøring i havna. En gammel vindmølle. Noen nyter skyggen, noen har parkert her. Det er trangt. Tuting. Så kommer en buss. For trangt.
Vi skulle sitte på i en bil videre. Så skulle vi ikke det likevel. Det ble busstur. Men først vente.
Skygge. Kald drikke. Deilig bris. Sola varmer skikkelig nå. Reiseklærne begynner å bli varme. Håret er blåst i en tornadosveis. Ansiktet blekt. Lite søvn på flyet, i havna, på fergen.
Men sjelen, sjelen har det bra. En touch an Zen.
Hodet jobber. Øynene ser. Fokuserer. Tenker bilder – og tekst.
Bussen – ser litt småsliten ut. Men som de fleste bedre innvendig enn utvendig. Bagasjen på plass. Dørene lukkes. Det er lokalbussen. Koster 1,80.
Landskapet farer forbi. Grønt. Gulbrunt. Blå og våt sjø på den ene soden. Tørre, bratte skrenter på den andre. Veier i sikksakk.
Vindruene til modning i hagene. Noen grågrønne oliventrær. Ikke så mye plen nei.
Hvite hus. Blått – greskblått tilbehør.
Og på en liten klippe – en liten kirke. Mange sånne her. Og ute i sjøen møtes fe to fergene på midten, slik ferger gjør. En går til.
En går fra.
Målet – det er på den andre siden – i dag.