Tavernaen.
Ved havet, glimtvis syn.
Vind.
Trekk.
Smakene.
Lenge siden den greske salaten gledet ganen.
Fetaosten, får ikke den så god hjemme.
Tsatsiki, souvlaki.
Solen som skinner fra skyfri himmel.
En Mythos øl.
Så, stranden.
Uten parasoller.
Som naturen skapte den, nesten.
Skyggene skapes av bartrærne.
Bølgene – en evig bevegelse.
Mot stranden, ut igjen.
På reprise.
Fargene.
Grågrønn innerst.
Så blåere, over til det turkise,
og så den modne, tunge blåfargen lengst vekk.
Akkurat slik det skal være.
Avkjølende, bærer den meg på bølgene sine.
Utover.
Trygt – langgrunt.
Forfrisker.
Ser rent ut.
Fristende.